Bruk av antigenhurtigtester for påvisning av SARS-CoV-2-virus kan gi falsk trygghet og økt smittespredning.
I desember 2021 holdt Norge på å gå tom for antigenhurtigtester for SARS-CoV-2-virus, til tross for at norske helsemyndigheter hadde kjøpt inn mer enn ti millioner enheter. Ettersom bruk av hurtigtester kanskje kan avlaste behovet for mer inngripende smittevernsregimer, ble det raskt inngått kjøpsavtaler om 15 millioner hurtigtester og ytterligere 50 millioner tester med leveranse tidlig i 2022 (1). Testene er angitt å koste 30 kroner per stykk (2), og så langt er 2,25 milliarder kroner båndlagt til selvtester i statlig regi. I januar 2022 ble ytterligere 5 milliarder kroner foreslått avsatt for innkjøp av selvtester. I tillegg kommer flere millioner selvtester solgt gjennom kommersielle kanaler.
Testing ved hjelp av antigenhurtigtester anbefales for alle som mistenker at de har vært utsatt for smitte, og til screening av skoleelever og studenter for å kunne holde skoler og universiteter åpne (3). Anbefalingen har en viss testteoretisk støtte: Epidemiologiske modeller tilsier at hurtigtester kan være effektive til å luke ut smittede i situasjoner med lav sykdomsprevalens (4). Vurderingen tar imidlertid ikke tilstrekkelig høyde for konsekvensene av et falskt negativt prøvesvar. Etter hvert som smitten øker, er det åpenbart at tester med lav sensitivitet vil «frikjenne» så mange smitteførende personer at virusspredningen uansett blir omfattende (5).
Antigenhurtigtestene har en sensitivitet på 79 % hos symptomatiske og 55 % hos asymptomatiske personer dersom testene utføres av trent helsepersonell (6). Selvtesting hjemme eller på skolen må antas å ha enda lavere sensitivitet. Modelleringsstudier har vist at repetert hyppig testing vil kunne fange opp mange av disse falskt negative tilfellene (7), men grunnlaget for massetesting 1–2 ganger i uken, slik norske myndigheter tar til orde for, er vanskelig å forstå. Tiden fra siste negative PCR-test til maksimal virusutskillelse er tre døgn (8), og tiden til man er smitteførende, er enda kortere. Dette betyr at asymptomatiske elever vil ha rikelig rom for effektiv smittespredning mellom testene. Man hindrer ikke rømt oppdrettslaks fra å svømme opp en elv ved å sette ut et hullete garn to ganger i uken, for å bruke en metafor.
Man hindrer ikke rømt oppdrettslaks fra å svømme opp en elv ved å sette ut et hullete garn to ganger i uken
Gitt statlige innkjøp i milliardklassen, skulle man tro at antigenhurtigtestenes samfunnsmedisinske konsekvenser var avklart gjennom kostnad–nytte-betraktninger. Så langt foreligger ingen kontrollerte studier som kan bekrefte eller avkrefte testingens nytteverdi. Heller ikke finnes kunnskap om det motsatte – om testingen bidrar til økt smittespredning, slik enkelte massesmittehendelser indikerer (9). Høsten 2021 steg smittetallene i Norge raskt som følge av spredning av deltavarianten av SARS-CoV-2-viruset. I hvor stor grad de mer enn ti millionene hurtigtester som ble brukt bidro til massespredning eller til å holde varianten i sjakk, står fortsatt uavklart.
Bruken av antigenhurtigtester er drevet fram av teoretiske betraktninger og epidemiologisk modellering, hvorav en av de mest betydningsfulle var utført av forskere med økonomiske bindinger til en av de største hurtigtestprodusentene (10). Inntil godt planlagte og vel gjennomførte empiriske studier er utført, står antigenhurtigtestenes samfunnsmedisinske betydning ubesvart. Storstilt bruk av antigenhurtigtester på et så pass svakt kunnskapsgrunnlag kan vanskelig forsvares, særlig fordi det ikke kan utelukkes at dagens bruk kan føre til mer – ikke mindre – smitte i samfunnet.